Pant i en formuesgjenstand etableres som sikkerhet for at et krav skal bli oppfylt. Den som har etablert en panterett vil ha en eksklusiv særrett til å søke dekning for sitt krav i formuesgodet til fortrengsel for eierens øvrige kreditorer.

Misligholdes det kravet om pantet er stilt som sikkerhet for kan panthaveren, vanligvis med myndighetenes bistand, gjennom tvangsfullbyrdelse selge formuesgjenstanden, og ta dekning for sitt krav i salgssummen. Begrunnelsen for å tillate pantsettelse er i hovedsak panterettens kredittskapende effekt. Kreditt gir grunnlag for investeringer, og dermed avkastning. Dette er gunstig for den enkelte og for samfunnet.

Den som innehar panteretten kalles panthaver. Dette er normalt den som er kreditor for det krav som sikres. Objektet som panten er sikret i kalles et panteobjekt. Den som stifter panterett i panteobjektet til fordel for en annen, kalles pantsetter. Dette er normalt den som kravet retter seg mot, debitor.

Et pant er enten et underpant, det vil si at eieren beholder rådigheten over pantet, eller et håndpant, hvor eieren fratas rådigheten.

Konkurs er et juridisk begrep som beskriver det å ta samlet beslag i alle eiendelene til en skyldner for gjennom salg av disse å dekke inn fordringshavernes utestående. Konkursbehandling skjer i regi av tingretten og er regulert av konkursloven. Ved åpning av konkurs etableres et konkursbo. Konkursboet, som styres av en bostyrer oppnevnt av tingretten, overtar forvaltningen av den konkursrammedes eiendeler ved åpning av konkursen.

Et vilkår for å slå noen konkurs er at vedkommende er insolvent. Dette er tilfelle dersom debitors faktiske og fremtidig forventede inntekter ikke er tilstrekkelig til å dekke løpende utgifter (illikviditet) og det heller ikke er mulig å oppnå dekning ved å selge alle debitors aktiva (insuffisiens). Åpning av konkurs skjer enten ved at en kreditor setter fram en begjæring om dette overfor tingretten, eller debitor (skyldner) kan selv velge å slå seg konkurs gjennom å inngi en oppbudsbegjæring til retten.

Å unnlate å slå seg selv konkurs eller å begjære gjeldsforhandling vil kunne medføre straffeansvar etter bestemmelsen i straffeloven § 407.